She`s the bum

I dag er det nesten en uke siden jeg møtte Robbie Williams, og det føles ennå helt uvirkelig.

 

Jeg hadde lenge sagt på tull at "hvis jeg møter han, så skal han signere rumpa mi".
Først en uke før konserten bestemte jeg meg for å lage plakat. Fast bestemt på at det skulle skje, selv om jeg innerst inne skjønte hvor sykt liten sjanse det var for at akkurat jeg - av 65.000 fans - skulle bli den heldige som fikk komme opp på scenen med verdens fineste, flotteste mann.

Etter å ha stått i kø lenge, hørt DJen spille (alt for) lenge, og stått med sommerfugler i magen da Olly Murs varmet opp - kom endelig Robbie "flygende" inn på scenen til "let me entertain you".
DA ble jeg dårlig. Jeg brekte meg gjennom hele sangen, ble rett og slett for ivirig. Tenkte at jeg neppe kom til å "overleve" gjennom hele konserten. Men fikk heldigvis vann av en av vaktene, og roet meg ned.
Jeg stod helt fremst, og bestemte meg for å holde opp plakaten med en gang Robbie begynte på en rolig sang, slik at han skulle få tid å lese den.
GJETT om jeg var i skyene da jeg så at han leste den, og at vi faktisk fikk blikkontakt. Da var jeg i himmelen, livet var complete. Jeg hadde hatt blikkontakt med yndlingsartisten min, og hadde allerede da fått mer ut av konserten enn jeg hadde trodd i forkant.

Hadde på forhånd nektet meg selv å se noen av hans tidligere konserter fra turneen, men visste at når den røde sengen kom på scenen - da var det klart for å ta en jente opp.

I det jeg så sengen fikk jeg helt panikk, samtidig som jeg holdt oppe plakaten min "please sign my butt so i can tattoo it", og tenkte at han MÅTTE velge meg.
Husker han kom ned fra scenen og peket på meg, jeg stod bare og gliste. Men merket og presset fra alle andre jentene som også ville opp, og trodde han bare kom til å ta en random jente for å få det overstått. Da han sa "nei, henne" og igjen pekte på meg skjønte jeg at det jeg hadde drømt om i utallige år faktisk skulle skje.

Jeg så alle folkene som stirret opp på meg, men tenkte ikke noe over at det faktisk var SÅ mange. Alt jeg tenkte var "gud så morsomt det her må være for mamma, pappa og de andre blant publikum som kjenner meg". 
Da jeg kom på scenen og faktisk dro ned shortsen tenkte jeg fortsatt ikke på hvor mange personer som så rumpa mi. Det eneste jeg klarte å fokusere på var at jeg var på scenen med Robbie, og at jeg måtte klare å holde meg rolig.
Var på forhånd sikker på at jeg enten kom til å grine eller besvime, men tror sjokket var det som gjorde at jeg klarte å holde meg så rolig.
Har i ettertid fått en billion spørsmål om det var planlagt mellom meg og Robbe (haha) og om jeg hadde betalt for det.  
...Vel, hadde jeg kjent Robbie så godt at jeg kunne ha avtalt dette med han på forhånd, såå hadde jeg nok gjort dette etter konserten :p

Da jeg kom ned fra scenen klarte jeg ikke gjøre annet enn å stå å glise.. Det har jeg gjort i en uke nå, og det går nok ikke over med det første.

 

Jeg fikk ikke så mye tid å fordøye det hele, før det eskalerte.
Trodde virkelig ikke at det skulle bli så mye medieomtale rundt det hele. 
Som journalist burde jeg kanskje ha skjønt det, men det var ikke i tankene mine i det hele tatt. Dette gjorde jeg KUN fordi jeg ville møte Robbie, selv om det er veeeeldig mange som tror jeg gjorde dette som et PR-stunt for å bli "kjendis". 
Da jeg lørdags kveld så at "Robbie signerte rumpen til en tjej" lå på en nettside, ble jeg helt satt ut, og skrev en kommentar på Facebook "haha, rompa mi e berømt".  
...Det var bare begynnelsen.

Denne uka har vært helt syk. Helt ubeskrivelig.

Både venner, familie og jeg selv har brukt mye tid på google, rett og slett for å se hvor stort det her har blitt.
Og det er helt sykt (morsomt) at rumpa mi har vært i de største avisene i Norge, Sverige, Danmark, England, USA, Island, Tyrkia, Kina...ja til og med Nigeria. HELT SYKT.
Men det skal sies at det ikke bare har vært positivt.
Selvfølgelig er det alltid noen som har meninger om alt, og selvfølgelig er det mange som sitter igjen med negative tanker om hun "PR-kåte hora fra Nord-Norge". 
Men det får så være, det bryr jeg meg ikke om. 
Det jeg bryr meg om er de positive kommentarene. Og jeg er overrasket, og ikke minst skikkelig rørt, over hvor mange positive kommentarer det har vært, både fra kjente og ukjente.

Det jeg ikke skjønner hvorfor så mange ukjente fra alle verdens land vil bli venn med meg. 
Har fått så sykt mange forespørsler på Facebook, mailer, folk som har søkt meg opp på 1881 osv. Veeeeldig mange koselig folk som kun er ute etter å gi komplimenter.
...Og ikke minst veeeeldig mange griser, som både sender ekle kommentarer, og ikke minst ekle bilder.
Bilder som viser veeeeldig mye mer enn det jeg har vist frem i media, for å si det sånn :p
Men det er vel bare noe man må tåle, og jeg ba vel kanskje selv om det...nesten.


Er så mye mer jeg kan si, men jeg sliter virkelig med å beskrive dette.
Det er uten tvil den beste og morsomste opplevelsen jeg har hatt.




Nå gleder jeg meg sykt mye til neste konsert i Stavanger om 30 dager.
See you soon Robbie ;*
 

"Det kan skje meg"

Har du noen gang tippet lotto eller kjøpt flaxlodd?
Regnet med det ja.

Hvorfor egentlig? Fordi du tenker det kan skje deg? At selv om muligheten for at du vinner millioner er liten, så er det jo også en liten mulighet for at det kan bli deg?
Derfor tipper jeg lotto. Fordi jeg vet det har skjedd andre, og om det skjer andre..hvorfor ikke meg?

Vel..
Det jeg ikke skjønner er tankegangen "det kan jo skje meg", når det kommer til positive ting. Men med en gang det er snakk om noe negativt, så tenker folk "det skjer jo ikke meg".
Folk burde begynne å tenke litt begge veier.
På samme måte som jeg tipper lotto fordi jeg håper det kan skje meg, kjører jeg forsvarlig og bruker bilbelte fordi jeg håper det ikke skal skje meg.

Det jeg vil frem til er at vi burde begynne å tenke, og handle med varsomhet og respekt for det "uvisse". 
Jeg har pratet med mange venner om det i det siste, der alle kommer med samme svaret. "Jeg er så lei, det sier jo aldri stopp". Det med tanke på hvor mange unge vi mister hele tiden.
For det gjør vi. Hele tiden.
Det er en syk, syk verden, og det burde ikke være sånn at det er "normalt" at 20åringer mister livet i en bilulykke.
Og det burde ikke være sånn at i stedet for at man møtes på klassereunion, møtes klassen i kirken fordi en klassevenn har gått bort. Det er helt forferdelig.

"Sånn er livet", og "det er ikke noe man kan gjøre med det", blir ofte sagt i ettertid som en slags trøst.
Ja, livet er dessverre sånn. Men det er jo noe vi kan gjøre med det. Ikke for andre, men for oss selv. Vi kan ta forhåndsregler.

Når vi hele tiden tenker "det skjer ikke meg" samtidig som det skjer med andre og det kommer nærmere og nærmere. Da burde vi få opp øynene og innse at det faktisk kan skje alle.
Når de kan skje kompisen din, som forrige uke hadde samme tankegang, da kan det skje deg og.


Jeg vil tro vi aller fleste vet om eller kjenner flere som har mistet livet, enn som har blitt lottomillionær.


Vær forsiktig og ta vare på deg selv. 
Både for din egen del, og for de som er glad i deg.

 

2 mnd som bonjævel

Nå er det litt over to måneder siden jeg flyttet til "selveste Narvik" og med det ble betegnet som en "bonjævel".
Og hvordan måte er vel bedre å feire det på enn med Vinterfestuka?

Vinterfestuka er altså ni dager hvor det er haugevis av kulturarrangementer og stæsj.
I tillegg kler man seg som for 100år siden, på rallartiden, noe som for oss jenter/damar vil si lange sie kjoler.

Dere vet den følelsen når man kommer hjem fra byen, enten fest eller shopping, og ar av seg hællene? Den kan ikke sammenlignes med den utrolige lettelsen når man endelig får tatt av seg rallarkjolen.
En ting er å gå i lange, tettsittende kjoler i selskap eller lignende. Men her snakker vi kjoler som for det første er så stramme rundt ribbeinene og puppene (selv for oss uten meloner) at man må holde pusten. I tillegg er de så sie og lange at de er totalt umulig å gå i. Fester seg her og der, og surrer seg rundt beina. Måtte le av meg selv der jeg bantes og valket meg hjemover fra jobb i dag.
Men heey, dette skulle vel være et positivt innlegg. Og jeg synes jo det er kjepemorsomt, til tross for puste -og gåvansker.

Sykt gøy at en hel by er så ivirg på et arrangement, en festival eller hva man kaller det.  Hadde det bare vært halvparten så under Finnsnes i Fest...

Anyway, her er rallar-Lone;






HIPP HURRA FOR VINTERFESTUKA (og hipp hurra for Narvik)

Hva har skjedd her? HÆ?!

Nok en gjenglemt handlevogn observert:

Det var et noe utradisjonellt syn som møtte Fremovers journalist i sin ferd hjem fra jobb fredag ettermiddag.
LIke ved Fremovers lokale, i Gate 2 i Narivk, ble denne handlevognen observert på en parkeringsplass.
Handlevognen var veltet, og inneholdt ikke noen form for dagligvareprodukter.

Etter å ha hørt om et lignende tilfelle på Skjøvegan tidligere denne uken ble journalisten mistenksom.
Er det en handlevogn-bande på ferde? Hva ønsker de å formidle?
Og ikke minst, kan denne handlevognen gi oss svaret på om det ble lassagne eller fiskegrateng til middag?

Følg med videre, saken oppdateres.

(Salangen-nyheter sin sak kan du lese her)


Dette er handlevognen som fredags ettermiddag ble observert. Mistenksomt, mener journalisten.

DØDSFALL - NETTVETT

Først må jeg si at dette ikke er for å være ufølsom. Men jeg føler det trenges å sies, rett og slett fordi det ikke virkes som folk tenker på det.
Vi lever i en verden hvor vi har rask -alt for rask- tilgang på informasjon. Hvor vi får vite alt vi trenger gjennom medier på nett, både nyhetsmedier og sosiale medier.

Grunnen til at jeg skriver om dette nå, er fordi vi nok en gang er rammet av en tragisk ulykke - et tragisk dødsfall, hvor en ung person mistet livet. Det jeg reagerer på er at folk det sekundet de får høre om ulykken rusher til Facebook for å spre det. Både ved hjelp av egen status, men også på Facebooksiden til vedkommende, med "RIP" meldinger og lignende. Lite tenker de på at det er ikke alle som får vite alt like rask.
I dag havnet navnet på vedkommende på Facebook før politiet gikk ut med navnet. Jeg skjønner ikke behovet for å offentliggjøre det. For meg er det en rar måte å takle sorgen - å måtte rushe til Facebook for å få utrykt det med en gang
Politiet går ut med navn etter de har informert de nærmeste pårørende. - MEN politiet tar ikke en ringerunde til alle som står den omkommende nært. For eksempel venner, fjerne onkler og tanter, og så videre.
Kanskje sitter bestemor på Facebook, har ikke fått telefonen ennå, men ser i newsfeeden at personer skriver "Hvil i fred" på veggen til hennes kjære barnebarn. Tenk på den sjokkfølelsen, tenk så fælt. Uten noen form for støtte, uten noen form for informasjon om hva som har skjedd, får bestemor vite at hennes barnebarn ikke lenger er på jordens overflate - via sosiale medier. Det er ikke rett.

Å få vite om at noen man står nær er omkommet ved å se "hvil i fred"-tekster på nett kommer som et ekstra sjokk.
Har selv i dag ringt de jeg vet stod vedkommende nært, ikke fordi jeg vil spre "sladder" eller fordi jeg vil være den som er raskest ute med informasjon. Men rett og slett fordi folk fortjener å få vite det på en anstendig måte - uansett hvor jævlig det er å måtte fortelle den i andre enden av røret den forferdelige nyheten.

Jeg håper dere skjønner at jeg ikke vil være ufølsom nå, tvert i mot. Jeg synes det er helt forferdelig tragisk at vi har mistet en person til her i bygda. Og ikke minst, så ung.
Alt jeg ber om er at dere viser litt respekt for pårørende, både nå og i fremtiden, og ikke offentliggjør slike ting før det er sikkert at bestemor vet det.

Hvil i fred.




Bloggmimring

Positivt med gamle blogginnlegg? At jeg kan mimre.
Negativ med gamle blogginnlegg? At alle kan mimre.


Dette skjer med statistikken når et gammelt blogginnlegg plutselig havner på Facebook: 

Har nå lest gjennom en god del gamle blogginnlegg og kan med hånden på hjertet si at jeg er flau.
På den tiden (videregående) var jeg åpen som en bok, hadde null hindringer og blogget om akkurat det jeg følte. Selv om det kanskje ikke måtte eller burde vært delt med verden.  

Make LOVE - Not BURGERS

I dag er det meatless monday og verdens vegetardag. Har fått spørsmål om jeg kan skrive litt om hvordan det er å være vegetarianer, så dagen i dag passer vel perfekt til det :)
Jeg har ikke spist kjøtt siden nyttårsaften 2008, men ble ikke "ordentlig" veggis før jeg i midten av august sluttet å spise fisk også.

Jeg skal ikke, som alle andre vegetarianere, skrive et laaaangt innlegg om hvor superduperfantastisk hverdagen er, at det er såååå lett å la vær og at jeg aldri savner kjøtt fordi soyapølse er jo bare SÅ godt.
Tvert i mot.
Jeg synes det er teit av andre veggiser å prøve få det til å høres så idyllisk ut. For meg, og jeg regner med for andre også, mister de troverdigheten med en gang. Alle skjønner jo at det ikke er så lett å plutselig kutte ut noe man har spist hver dag i 10-15-20 år. Selvfølgelig er det vanskelig, og selvfølgelig krever det mye viljestyrke.
Etter fire år synes jeg fortsatt det er utrolig vanskelig, og jeg må innrømme at jeg fortsatt lengter etter baconpølse, løvstek eller en saftig burger.

Det mest irriterende med å være vegetarianer er at ALLE har meninger om det. ALLE tror de vet noe om det, og nesten ingen har noe positivt å komme med. 
Rett og slett bare på grunn av uvitenhet og dumhet.  Ja, jeg understreker dumhet. 
Folk mener veggiser spiser opp maten til dyra, ikke har sympati for fattige land, blir underernærte og dødssyke osv. Ja u name it, alle "vet" så mye når det kommer til vegetarisme. 
Må vel da innrømme at jeg elsker å diskutere og ofte legger ut forskjellige bilder og påstander bare for å skape diskusjon - som jeg selvfølgelig vet jeg vinner

Det skal sies at jeg trives veldig godt som veggis. Jeg spiser med god samvittighet, jeg spiser sunt og ingen dyr trenger dø for at jeg skal bli mett. Det føles fantastisk! 

Har kledd meg for dagen, haha


Hva synes du om vegetarisme?
Kunne du noen gang kuttet ut kjøtt?

 

TRØNDERBART OG TOFU!

Kan det bli bedre?

I dag har jeg vært i Tromsø på dagstur. - Dagstur på ikke mindre enn tolv timer, vel og merke.
Hadde èt enkelt shoppingsmål; kjøpe tofu, mye tofu. Det endte opp med mye mer enn bare tofu.

 
Trøndersmykke. Det skal jeg ha på meg i Trondheim om to uker for å passe inn.



Med vanlig klokke, smykkeklokke og ringklokkke må jeg jo rekke ALT.
 


Barnesko, skjerf og skjørt.
 


Soya og tofu. Slik ser middagen min ut. 


Nå skal jeg spise som en Gud, ta verdens lengste dusj (som for meg vil si max 15min), og legge meg. 
Jobb fra 08.00 til 03.00 i morgen - selvfølgelig med pause så jeg får sett Rosenborgkampen.
 

UT PÅ TUR, ALDRI SUR

Hyttetur med familien i går, kooos! 



















Idyll

NÅ FORTJENER JEG ROS!

I dag hadde jeg for en gangs skyld energi etter jeg kom hjem frra jobb og bestemte meg for å få orden på rommet mitt. Det føles skikkelig rart å gå tilbake til å si "rommet mitt", etter å ha bodd for meg selv i fem år og nå plutselig er tilbake på "pikerommet".

Anyway, å få plass til alt man har hatt i en leilighet inn èt rom gir lite plass, så jeg bestemte meg for å faktisk gi opp håpet og skjønne at sommeren er fraværende i år og at jeg ikke lengre trenger irritere meg selv med å skuffer stappet med ubrukte sommerklær.

Jeg var veldig fornøyd med meg selv og tenkte "Nå er du realistisk Lone" ...Det var helt til jeg åpnet skuffen nedenfor som er stappet full av treningsklær. Jeg nekter å pakke de bort i håp om at jeg en dag skal våkne opp sprek og faktisk ville bevege meg.


Før:


Etter:


Sortert etter farge:


Kjolene:


Yndlings-babyene mine:


På nattbordet:



Jada, jeg vet.
Teit å legge ut en million skrytebilder av hvor flink jeg har vært. Men når jeg for en gangs skyld faktisk bruker flere timer på rommet mitt (og heller ikke gjemmer noe som helst under sengen) - da er jeg stolt!
Nå skal jeg være kreativ, på tide å starte med "prosjekt Rosenborg" som skal henge over sengen min - uten at jeg gidder si hva det er.
Har alt for mye energi i dag!

THE DAYS OF MY LIFE

Okey, skal ikke skryte på meg at jeg "lever livet" - Jeg bor på Finnsnes...Men trives, det gjør jeg. Som oftes.

Tenke å legge ved noen bilder fra Finnsnes i Fest. Det som før var årets høydepunkt, og nå årets skuffelse.
Men tivoli var det, og jeg ELSKER tivoli!







Må også sies at jeg virkelig likte at Finnsnes i Fest uken ble avsluttet på best mulig måte (hvis man ser bort fra resultatet), med at jeg og pappa dro til Alfheim for å se Rosenborg spille.





TEKNOFILI

Jeg har Facebook og er vel kanskje vel aktiv der. Sjekker e-mail mye oftere enn de fleste andre jeg kjenner. Ellers så er jeg så lite teknofil som mulig.

Mobilen min er en Sony Ericsson Xperia, av prinsipp (og hat) nekter jeg å kjøpe iPhone. Rett og slett fordi alle har det, og fordi det er for nytt og "trendy". ...Samtidig kjøpte jeg meg smartphone av èn grunn. Jeg er livredd for å ende opp som 40åring uten å skjønne hva som skjer i verden og ikke skjønne alle de rare ordene som "android", "tweet", "poking" osv.

..Derfor har jeg nå (skal sies at jeg ble tvunget) laget meg både instagram og Twitter. Jeg skjønner _INGENTING_ og føler meg som en 60år gammel dame som er på "den der www internett" for første gang. For øvrig heter jeg b0nel0ne på både Instagram og Twitter.

Sitter på jobb nå og har rettskrivingsprogram på pc`n. Det sies faktisk litt om hvor mye verden hele tiden forandrer seg når vanlige ord for oss (som f.eks Facebook) ender opp med rød strek under.






Følger du med "i tiden"?
Har du alt av apper?

Hva liker du best, iPhone eller Android?

ULVEKYSS OG POLARREV - What a day!

Det er dager som dette som gjør at jeg elsker å være journalist, og som gjør at jeg elsker jobben min.

Fikk forespørsel fra sjefen i går om jeg ville dra til Polar Zoo, haaaaaaallo, klart jeg ville det.
Skulle lage sak om at National Geographic filmet der, og hadde kun trodd jeg skulle ta bilder av de, og kanskje se polarrev fra utsiden. Men nei, vi slapp inn til polarreven hvor jeg fikk mate den med ost fra hånden min. Etter det dro vi inn til ulvene hvor de oppførte seg som hunder og slikket oss i ansiktet. AWESOME!
Før jeg dro hjem slapp vi også inn til jerven, som bare var noen få meter fra oss. Må også sies at det var kult å møte produsenten fra National Geographic, og to hunks - også kjent som kameramenn. Det er jo litt stort at lille Bardu fikk USA-besøk.

GUD for en herlig dag! ..og for en herlig gjeng!























Kan forresten meddele at skrivelysten er tilbake igjen!:D Score!

LOVE MY LIFE!

Fremtidsplaner og midtlivskrise

Jeg er SÅ stresset. Shit.
Jeg MÅ ha en plan.
Jeg hater å ikke ha kontroll.

Jeg har i fem år vært 110% sikker på at jeg skulle bli sportsjournlist. I februar ble jeg usikker om jeg kanskje heller ville bli nyhetsjournalist, og nå er jeg usikker om jeg vil bli journalist what so ever. - Det er bra å komme frem til etter å akkurat ha avsluttet ett år sportsjournalistikk på Skjeberg FHS.

Nå står det mellom tre valg. Eller, jeg kan jo gjøre akkurat hva jeg vil, så det står egentlig mellom utallige valg. Jeg klarer ikke bestemme meg for om jeg skal bli på Finnsnes og ta opp studiekompetansen som privatist. Om jeg skal flytte til Tromsø og ta fagene opp på privatgymnas. Eller om jeg skal flytte til Danmark for å gå dyrepasser på Hansenberg. Samtidig har jeg sykt lyst å flytte til enten Trondheim, Bergen eller Sarpsborg/Fredrikstad i den rekkefølgen. Evnt. flytte til utlandet. Jeg vil gjøre alt samtidig...NÅ.

Jeg klarer ikke skjønne folk som får seg en jobb på Rema eller noe og rottner der til de plutselig skjønner at de burde få seg en utdanning. Har sagt det lenge nå, men føler jeg er skikkelig i midlivskrisa hvor tiden renner fra meg og jeg virkelig må finne ut av ting fort.





Hvis noen bare tar valget for meg blir jeg kjempeglad!

T-A-K-K!

Å slutte på folkehøyskole føles egentlig litt som et break-up.
Vi så det komme, ingen var klare for det, vi skiltes som venner men aner ikke når vi sees igjen.

Nå føler jeg meg ganske dum som hadde nedtelling til skoleslutt hvor jeg og roomien min laget kalender med større og større smiletegn for hver dag. Jeg gledet meg så syyykt mye til å flytte hjem, jeg savnet alle hjemme, var drittlei skole og syntes dagene gikk alt for sakte.
Så kom torsdag...Så kom fredag. Trodde egentlig jeg skulle dra fra Skjeberg smilende, men så feil kunne jeg ta. Tårene fosset så mye at jeg ikke klarte se veien.
Jeg vet det høres teit ut for alle som ikke har gått folkehøyskole, og jeg gidder ikke forklare heller. Men det er sykt kjipt å gå fra å bo 100stk sammen, til å plutselig flytte hjem til ei bygd hvor det bor max 100 stk (kniiis knis, selvdissing). Det er skikkelig tomt her, skikkelig rart å våkne opp uten min kjære roomie, (rart å spise god mat), og ikke minst rart å plutselig bo hjemme igjen etter fire år.
Jeg finner hele tiden på "unsyldninger" for å prate om skolen og tar meg selv i å komme med intern-vitser hvor folk egentlig bare ser dumt på meg.

Jeg angrer på at jeg ikke gjorde mer ut av dette året, det har gått så alt for raskt. Men jeg er kjempeglad for at jeg gikk dette skoleåret og evig takknemmelig for alle minnene jeg har fått.

jeg bare avslutte med å si takk til alle - både på og utenfor skolen - for ni måneder jeg aldri kommer til å glemme.  Dere er allerede savnet og jeg gleder meg til reunion!

Emo-Lone(r) over og ut!


Vettumeke - avskjedskvelden

TROFÉJEGERE - løver, elefanter og resten av "de fem store"

I skrivende stund sitter jeg og jobber med løvereportasjen min til Zambiamagasinet klassen skal lage.
Derfor har jeg nå googlet løvebestanden i Afrika, snikskyttere og troféjegere. ...Jeg blir sint, mildt sagt.
Jeg kan virkelig ikke fatte og begripe at folk er så forbanna idiotiske at folk faktisk punger ut med en halv million kroner for å dra på trofèjakt på dyr som er både i faresonen og faktisk er utrydningstruet (f.eks "de fem store" i Afrika: løver, elefanter, neshorn, leopard og bøffel). Alle forbinder Afrika med de dyrene. Tenk deg om de til slutt skulle være borte. Ikke bare har det noe å si for hele økosystemet. Det vil også ha noe å si for de allerede fattige landene i f.eks Afrika hvor folk har som levebrød å tjene penger på blant annet safari.  I 1975 var det 400.000 løver i Afrika, nå er der mellom 20-25.000.

"Troféavgiftene går blant annet til driften av nasjonalparker og viltområder, bevaring av arter og arbeid med å stoppe tjuvjakt."
Hva faen? Jeg ser absolutt ingen logikk i at pengene som tjenes på å drepe dyr skal gå til bevaring av dyr.








 

 

Jeg ble helt på gråten når jeg først så disse bildene. Det er helt sykt.
Ligger kanskje litt langt etter med å lese og blogge om dette, men bedre sent enn aldri.
Gidder ikke å omskrive de artiklene jeg har lest, om noen vil lese mer vedlegger jeg noen linker:
- Norsk rikfolk jakter neshorn
- Trofejakt i Afrika
- Wikipedia

- Underskriftskampanje mot troféjakt




Er det i det hele tatt rart at jeg har mer respekt for dyr enn mennesker?

- Janicke Håvardstun (løvedronningen)

FUN "FACTS" - DETTE LÆRTE JEG I ZAMBIA

 

  • løpet av tiden i Afrika har jeg vært på èt toalett uten insekter.
  • Det er rosa toalettpapir
  • I 9/10 taxier virker ikke setebeltene i baksetet.
  • 5/10 taxier kjører på reservetanken
  • Det er sykt mange (store) maur
  • Edderkoppene er større og flere enn hjemme
  • Folk her er mye gladere for det om de har så lite
  • Ting tar ekstremt lang tid
  • Det er vanskelig for servitører å huske mange bestillinger
  • De har vegetarmat OVERALT :D
  • Cola kommer i alle størrelser
  • "How are you" er ikke et spørsmål men en måte å si hei
  • De kjører på feil side av veien
  • "Overlast" i biler er et ikke-eksisterende ord (gjelder også for politi)
  • Alt er billig (forruten om legemidler, en taxitur koster mellom 15 og 40kr, en pakke repsils koster 60kr)
  • Fra april-juli er det "vinter", dvs at de går med boblejakke, luer og skjerf i 30/40 varmegrader.
  • Hvite folk blir behandlet som kjendiser.
  • Bilene er kristen-harrye
  • Å sitte/stå zebra vil si å sitte annen hver svart og hvit




TILBAKE FRA ZAMBIA

I går arrangerte vi "garden party" på hotellet, som var en avskjedskveld mellom oss og peer-lederne fra Zambia.
Det ble faktisk ganske trist. Det er egentlig en underdrivelse.

Å dra fra Zambia føles egentlig ikke greit. Vi merket veldig godt hvor mye vi betydde for de, og hvor mye det betydde bare at vi var der. Skulle ønske jeg kunne si hade til hver enkelt en, til og med barna, Det er rart å nå være tilbake i velstands-Norge. Det føles helt feil å skulle "legge dette bak oss", for det om det vi har sett og opplevd de siste tre ukene er noe vi aldri kommer til å glemme. Man skulle ønske man kunne gjort så mye mer.
Vi ga bort det siste av pengene vi hadde til f.eks bartenderen som serverte oss hver kveld, og bussjåføren som kjørte "privatbussen" vår hver dag. Det var sykt å se hvor stort smil de få kronene vi hadde fikk frem.

I løpet av de ukene som har vært har jeg faktisk blitt glad i barn, jeg har fått et helt annet synspunkt på ting, jeg har fått mye mer sympati og medlidenhet, og jeg sitter igjen med dårlig samvittighet.
Samtidig som jeg vet at vi har gjort mye godt, føler jeg at det ikke er nok når man ser hvor mye de kunne trengt.


bilde fra avskjedskvelden, en siste "aktivitet".

LONE <3 ZAMBIA

BABYOLJE VS. SOLFAKTOR 50

Før vi dro til Afrika fikk vi høre at vi måtte ha høy solfaktor. Dvs at de fleste kjøpte solfaktor 50 og brukte det de første dagene. Men i og med at vi har hatt aktiviteter hver dag, og at det har vært ganske mye overskyet har vi fått lite farge. Det gjorde for min del at høyden på solfatoren gikk ned - så brukte jeg ikke solkrem - så var i går sa jeg hei til babyolje for å få litt fortgang.
Etter tre-fire timer i sola var jeg rødere enn jeg noen gang har vært. Har heller aldri hatt så stort skille. INSANE.
...Meen rødfargen begynner heldigvis å gå over til brunt i dag - Man må lide for skjønnheten!




LION WALK

I går måtte jeg igjen stå opp 06.00, denne gang for å gjøre meg klar for Lion Encounter hvor jeg og Adrian skulle gå tur med løver.
Å dra på en wildlife voulenteer-park er noe jeg har drømt om i mange maaange år så dere kan tro det kriblet i magen når skyssen kom å hentet oss 06.30.
Etter en kort presentasjon og gjenomgang av sikkerhetsregler gikk vi ut i en nasjonalpark, fikk hver sin pinne for å avlede løvene med i tilfelle at de skulle angripe før vi fortsatte inn i jungelen. Plutselig dukket det opp to hunnløver på 17 måneder (sammen med en guide) som vi skulle gå tur med. Vi fikk kose med løvene og tatt mange bilder. Jeg kan virkelig ikke beskrive følelsen av å kose med en løve som ikke er tam. FANTASTISK!









For de som ikke vet hva Lion Encounter går ut på, er det et prosjekt for å få opp løve-populasjonen i Afrika. I 1975 var det 400.000 løver i Afrika, i dag er det mellom 20-25.000. Tenk det, en så fantastisk flott og majestetisk dyreart er nesten utryddningstruet. Det mest grunnet snikskyttere. Jeg synes følelsen av å være en liten hjelp for å redde løvene føltes godt. Hvis du har lyst å bistå finnes det mange forskjellige måter uten å måtte dra tilZambia.  Sjekk ut www.lionencounter.com  eller www.lionalert.org

SAFARI OG OVERNATTING I JUNGELEN

Lørdag kjørte vi ca en time fra Livingstone, i "ferge" over en elv og inn i ladet Botzwana hvor vi ble plukket opp av safariguiden. Etter å ha spist frokost dro vi på vannnsafari hvor vi egentlig ikke hadde forventet stort. Den båtturen overgikk alt av forventninger. Fra båten fikk vi se krokodiller, aper, impala, elefanter,øgle, flodhester og noen så giraff. Det var sykt kult!

Etter det spiste vi lunsj før vi delte klassen opp i tre forskjelle jeeper og dro på jungelsafari. Vi hadde  på forhånd fått høre at vi ikke kom til å se zebra og sannsynligvis ikke løver.
Det første vi så når vi svigte av fra hovedveien var en stor flokk zebraer og noen elefanter. Etter hvert som turen gikk videre så vi flere impalaer enn jeg kan telle, så mange elefanter at noen i klassen ble lei, en god del giraffer, noen buffaloer, villsvin, antiloper, gnuer, aper og til slutt løver. Først så vi bare noen orange hoder som stakk opp langt i det fjerne.  Bare det gjorde oss helt i ekstase. Kulere ble det da safarien egentlig var over og vi kjørte mot campen forbi et vann. Der lå det fire hunnløver og en hann bare noen få meter fra oss. DET var en herlig slutt på safarien.












Campen vår lå midt i jungelen skjermet av noen trær, med to-manns telt fordelt i en halvrunding. Det var et skikkelig profisjonelt opplegg hvor de hadde en verdenstrent kokk som lagde middag til oss (Selv midt i svarteste jungelen her hadde de et vegetarisk alternativ), og gratis bar hvor vi kunne velge mellom rød og hvit vin.
Det var skikkelig spennende å sovne den natten til lyder av ville dyr (blant annet elefanter) rett utenfor teltet. Jeg har ikke sovet så godt siden jeg kom til Afrika :)

Dagen etter måtte vi stå opp 06.00 for å fortsette safarien, og dra hjemover. Resten av dagen hadde vi fri noe som endte i så mye død-tid at vi rett og slett bare tok oss en liten tur til Victoria Falls igjen. Helt greit å kjede seg i Afrika liksom.



Bare for å tilføye et ekstra dyr til safarien så var det en slange på restauranten vi spiste lunsj på i går.

I dag har jeg vært på lion walk, men i og med at dette blogginnlegget ble litt vel langt så må jeg nesten dele det i to.

VICTORIA FALLS - APER&ZEBRA

I går dro vi fra Lusaka til Livingstone hvor vi i dag har vært på Victoria Falls.
Dagen i dag har for min del vær den definitivt beste dagen. Vi dro til VF tidlig, hvor vi allerede før vi svingte inn så mange bavianer løpende langs veien. Sykt kult. De hadde ogsa zebraer som var skikkelig tamme.
Jeg for min del syntes dyrene var mye kulere enn fossen, så jeg gikk heller til de. Ingen av dyrene var redde for oss, så vi kom på ca en halv meters avstand. Det skal sies at noe av det skumleste jeg har opplevd med dyr skjedde i dag. Jeg tullet litt med en apeunge før jeg gikk mot den. Da begynte den, en til å løpe etter meg, før faren og heiv seg med for å beskytte barna sine. Da løp jeg som bare f. haha

Ellers var det kult å være ved fossen. Det var så stort trykk at det faktisk regnet oppover fra fossen, og man ble våtere der enn om man står i dusjen. Morsomt! Vi er fortsatt kjendiser her. Mens vi gikk rundt Victoria Falls kom to randome afrikanere og spurte om de kunne ta bilde med oss. Kommer nesten til å bli rart å komme hjem til Norge og ikke ha folk som roper etter deg hele tiden, vinker og vil ta bilde. 
..Ellers ble det ikke strikkhopping grunnet været, så vi får se om jeg tør hoppe på søndag.

















LItt våt etter gåturen.

I morgen drar vi på Safari 06.30. Først båtsafari, så i bil. Der etter sksl vi overnatte i telt midt i svarteste jungelen før vi morgenen etter 05.00 fortsetter safarien. NÅ er jeg i mitt rette element, jeg storkoser meg!

AFRIKANSK BURSDAG



Presis klokken 00.00 fikk jeg første gave, et passhefte i rosa for å ha pass og boardingkort i, fra Adrian. Nå må jeg virkelig begynne å reise mer til utlandet.
Bursdagen blei feiret i "badeland". Eller, det vil si en park med noen bassenger. Der etter middag på vår "stam-restaurant", så Casino. Har aldri hatt så lite bursdagsfølelse på dagen før, men kos var det. Sært å feire bursdag uten de nærmeste venner og familie.
En ting skal sies; Etter å ha lett på hvert eneste vinmonopol siden 2007 etter Absolut Vanilla fant jeg det endelig i går på Spar i Zambia. Da ble det virkelig bursdagsfeiring. NAM

I dag har vi hatt vår første fridag, så jeg har egentlig ikke gjort annet enn å spille kort.

I morgen skal vi til Livingstone hvor vi skal til Victoria Falls (og forhåpentligvis hoppe i strikk), Lion Release farm (hvor jeg skal skrive reportasje som frivillig), og safari. Tipper vi ikke har nett siden vi skal bo som backpackere, og i bushen. Så da blir det nok lite blogging frem til 03.april.

Lone <3 Zambia

Skjeberg annual fotball tournament

Dagen i dag har vært så slitsom at jeg egentlig ikke gidder blogge om den. 06.30 måtte vi stå opp for så å være i 12 timer i Bolueni hvor vi arrangerte fotballturnering for rundt 4-500 unger. Jeg satt i bussen mesteparten av tiden, hadde abslolutt alt for lite energi til å ha 50 unger hengende fast i meg.  Vi var også trenere for forskjellige lag, hvor mitt lag (jenter U14) vant. Da var jeg litt stolt selv om jeg ikke akkurat var en veldig deltakende trener.

I morgen skal vi opp 05.30 for å dra i kirka!!!!!!!!!!
Gleder meg sykt til alt dette er ferdig så vi får slappet litt av.



BURSDAGSFEIRING, PISK OG TÅRER

Fikk ikke nett i går fordi de i resepsjonen var fri for papir i printeren og derfor ikke kunne skrive ut kode til nettet. BRA OPPLEGG -_- 

Som de fleste vet så er ikke jeg spesielt glad i unger, noe som egentlig ikke har forandret seg siden jeg kom hit. Det helt til vi dro til Mama Stella`s education centre-
Be prepared for the biggest hug ever,
sa peerlederen Moses før vi gikk inn på skolen. Vi trodde ikke vi kunne få en større velkomst enn i Bauleni, men så feil tok vi. I det vi entret skolegården tok det helt av. Alle barna kom løpende mot oss med verdens største smil og kjempet om å være den første til å gi oss en klem. Det endte opp med at de fleste av oss hadde 10-20 barn klemmende rundt oss før vi begynte å leke. Jeg ble "bestis" med en kjempesøt skjenert liten jente. Hadde aldri trodd jeg av alle skulle bli så følelsemessig engasjert i barn, men når vi måtte dra fra barna ble jeg faktisk på gråten.


Bestisen min med mine solbriller



Vi var også på to andre skoler i dag hvor vi hadde omvisning og hilste på folk. I dag fikk vi virkelig merke forskjellen mellom norske skoler og skoler her. Vi er vante hjemme med å gå i klasser på mellom 20-30 studenter hvor det da er to lærere. Her er det rundt 100 elever i en klasse men bare èn lærer. På den største skolen visste ikke en gang rektor hvor mange elver hun hadde.

Noe som sjokkerte oss enda mer var lærere med pisk. Først så vi to gutter som kostet vekk steiner og blader fra sanden i skoleparken, mens en kvinnelig lærer stod klar med pisken om de ikke gjorde en god jobb. De hadde tydeligvis gjort noe ?slemt? og fikk dette som straff. Der etter skulle vi gå forbi et klasserom inn til rektor. Utenfor det ene klasserommet stod det fult av gutter i 14års alderen i kø for å komme inn. Læreren kom da ut med pisk, slo hver enkelt elev gjentatte ganger på hendene før han sa "wake up tomorrow". Disse guttene hadde forsovet seg. Også i barnehagen hvor barna var rundt to år gamle hadde barnehagetanten pisk. Vi så aldri henne gjøre noe mot barna, men man kan vel alle tenke seg til hvorfor hun bar pisk med seg. Forferdelig syn.
Øyvind i klassen filmet når læreren slo barna, noe som ikke var helt populært. Han fikk plutselig beskjed om at læreren ville prate med han, og måtte til slutt slette filmen.


Lærer med "pisk"



På kvelden i går dro vi til Mike`s å spiste, det gikk mye i 600 grams spareribs til bare 60kr. Sykt billige priser her, det liker vi! Da det var klart for dessert begynte plutselig servitørene og kokkene å synge "Happy birthday, thank you for celabrating with us", mens de bar på fire iser med tente lys. Mona hadde fortalt at vi var fire i klassen som hadde bursdag i løpet av turen, så jeg, Andreas, Øivind Lønne og Mats fikk hver sin bursdagis og sang. Kos!
På turen hjem bestemte vi oss for å spleise på taxi. Da kom dagens engelsk-kommentar fra Marit ?Kelvin, I can leg out?. Kvelden avsluttet med latter på Marits bekostning.
 
I dag har vi vært 12 timer i Bolueni og lekt med barn, og spilt "landskamp" Norge vs. Zambia hvor vi tapte 3-1.

Jeg trodde at jeg bare var blitt skitten i ansiktet, men i dag er jeg faktisk både bude brun og rød.







I morgen skal vi ha fotballturnering som vi arrangerer. 32 påmeldte lag hvor vi skal være både dommere, lagledere og sekreteriat. Jeg skal være lagleder/trener for jenter under 14.

DAG 3 I AFRIKA

Glemte å si det i går; Ikke nok med at barna løp etter oss med gresshopper, så spiste de faen meg gresshoppene rett fremfor oss, mens vi satt i bussen. Nam.

I dag etter frokost dro vi gjen til Bauleni. Velkomsten var like stor som i går, barna løpte etter bussen for å hilse oss velkommen. Det er som man ser på tv når f.eks Manchester United kommer ut av bussen og alle barna vil hilse, slik føler vi oss nå, som superstjerner. Fikk i dag høre at det sies i Zambia at man er velsignet om man har tatt en hvit person i hånden, mulig at det er derfor de er så ivrige etter å håndhilse, ta ?give me five? og holde hender. Morsomt for oss er det uansett.

Det ble mye leking og gøy i dag. Jeg ELSKER å ta bilde av barna, nesten like mye som de elsker det. Jeg prøvde flere ganger å ta bilde av bare en unge, men de er som maur med en gang de ser et kamera. I løpet av de sekundende man bruker på å ta bilde står det haugevis med barn i full posing. Og de ler like mye hver gang de får se bilde av seg selv. Er nok ikke ofte det skjer.

Jeg synes det er imponerende å se hvor glade både barna og de voksne i de fattige samfunnene er, for det om de egentlig ikke har noe, verken mat, vann eller klær. Der har vi nordmenn noe å lære, har virkelig skjønt nå hvor bortskjemte vi er som klager på alt fra at pizzan var litt for mye stekt, til at brusen var lunken. Her spiser de gresshopper, biller og fisk mindre enn de vi har i akvarium fordi de ikke har råd til mat hver dag

..Vil alle trodde vi var blitt skikkelig brune, til vi skjønte at vår solbrune farge ikke kom fra solen men heller fra den brune sanden vi har tilbringt dagen på. Det er kjipt når brunfargen går av i dusjen.

Etter en lang dag i landsbyen vil jeg avslutte med å si ære være Antibac.












Krokodiller, gresshopper og SVÆRE edderkopper.

Etter tre timer søvn måtte jeg opp 06.00 for å hoppe i dusjen og spise frokost før avreise til Gardemoen. Etter mye overvekt og mye frem og tilbake med baggasjen satt vi endelig på flyet til London Heatrow, hvor vi tilbringte seks timer før neste fly gikk. Flyturen til Zambia tok ikke mindre enn 10 timer. Synes faktisk det gikk veldig fort, vi hadde hver sin tv-skjerm hvor vi kunne velge fritt blant mange filmer og tv-serier. Ikke nok med det, så fikk vi også to gratise måltider og hvor mye drikke vi bare ville ha.

Da vi ankom Zambia i 08-tiden dro vi rett til Lusaka hvor hotellet vårt er. Vi var raske å skifte til badetøy før vi hoppet rett ut i bassenget, men fant ut at det var litt for kaldt så tidlig på morningen. Videre på programmet var en rask tur innom et shoppingssenter for å kjøpe Zambisk simkort som ingen får til å bruke, så dro vi til en reptilfarm. Til guttenes frykt var det haugevis med slanger der, som vi fikk høre de hadde funnet rundt farmen. Det var også skilpadder, krokodiller og SVÆRE edderkopper. Jeg kysset en skilpadde og hadde en slange rundt halsen. KOS!  Edderkoppene der i mot var ikke kule, fy faen. Æsj.







Etter vi var ferdige på reptilfarmen spiste vi middag, handlet litt snacks og feiret bursdagen til Andres i klassen. Det koster 10kr for en øl her!!!  Så fikk jeg en ny bestevenn, en liten søt kattunge jeg har kalt Røder.

Hadde gledet meg skikkelig til frokost i dag i og med at vi skulle få Engelsk frokost. Selvfølgelig serverte de den _uten_ egg! Skuffelse.
Etter frokost dro vi til EduSport og Sport In Action hvor vi ble kjent med noen av peer leederne, lekte forskjellige konsentrasjonsleker osv. Der etter begynte ?livet i Afrika?. Vi dro til en landsby som heter Bauleni. Da vi kom  kjørende inn med bussen ropte alle barna og kom løpende etter oss. Da vi gikk av bussen tok det helt av! Det var som om vi var et superkjent fotballag, alle ville hilse, ta oss i hånden osv. Barna elsket oss!  ?Og syntes til vår store ergelse det var veldig morsomt å skremme oss med store gresshopper. Det endte med at vi til slutt løp inn i bussen å gjemte oss, hvor de kom etter og kastet gresshopper inn i bussen. Skummelt. Tror aldri jeg har vært så redd for unger før.  
Men det skal sies at hele opplevelsen var lærrerik. Jeg har alltid trodd at de på Redd Barna reklamer på tv`n overdriver, men i dag fikk vi virkelig oppleve og se fattigdom.

I morgen skal vi holde håndballkurs (selv om de fleste i klassen ikke kan det) for barna , trene fotballag, og spille fotballkamp mot peerlederne på Edu Sport.

So far so good.

THIS TIME FOR AFRICA

Det er helt sykt å tenke på at i morgen på denne tiden sitter jeg og klassen min i Zambia hvor vi skal være i tre uker. Gleder meg så sykt mye til soling og bading, safari og ikke minst til å hoppe i strikk med Victoria Falls.

Har nå pakket en stappet koffert, en bagg og har måtte delt litt av bagasjen min med andre. Er virkelig ikke lett å pakke for fire uker, spesielt når jeg først skal til Afrika så til Bergen.




Nå skal jeg gå gjennom pakkelisten en gang til for å finne ut hva jeg har glemt.  Weee!

STORE NYHETER/UPDATES!

Okey, nå er det så lenge siden at jeg har blogget at dere sikkert forventer dere kjempestore, ekstraordinære nyheter fra mitt liv. Siden jeg er i det gode hjørnet i dag tenkte jeg å dele nettopp det.
Jeg har bare tre store nyheter da, men regner med at det er evig nok å ta inn sånn helt i slutten av uka.

Er dere klare?

Nr.1: I går på jobb kjedet jeg meg, og knipset (noe som bare skjer av seg selv når jeg ikke har noe å gjøre). Het ut av det blå klarte jeg for første gang i mitt liv å knipse med venstrehånden OG få lyd.  Jeg vet..Helt sykt!

Nr.2:. Akkurat nå har jeg pølsesmak i munnen. Sånn wiener-smak. Det er egentlig ganske rart siden jeg ikke har spist pølse siden midt i desember 2009.

Nr.3: Jeg husker ikke helt om dette skjedde tirsdag eller onsdag.. Mulig at det var tirsdag, men jeg holder fingeren min på onsdag jeg. Sånn bare for å ikke gå ut med falske fakta. Anyways, på tirsdag (eller onsdag) tok jeg 60 sit-ups, helt av meg selv! ..Har et ubesvart anrop fra Guiness rekordbok på telefonen min, men gidder ikke ringe tilbake. Jeg liker ikke å skryte, som dere sikkert skjønner.
edit. Etter jeg postet dette innlegget la en blogger ved navn "trengingshjelp" meg til. Jeg tar ikke hintet.


Evnt pressebilde om jeg skulle tilbakeringe Guiness rekordbok


Følg med videre for videre for flere nyheter.  
Det skjer sykt mye spennende i livet mitt nå...Jeg lover!

KJÆRE NISSEFAR/MAMMA

For ca en måned siden hadde bestevenninne min kjøpt og pakket inn alle julegavene. For noen uker siden kom julebrusen og marsipanen i butikkene, og om TO MÅNEDER er det jul.
Jeg misunner virkelig de som er ferdig med julegavene, men jeg blir sykt frustrert over at butikkene fyller opp butikkene og later som om jula er begynt. Det ødelegger julestemningen. Man får ikke den samme kriblingen i magen nå, som om man faktisk hadde begynt å feire jul når det faktisk er jul.

Anyway, mamma ringte meg i dag og spurte hva jeg ønsker meg i julegave. Vanligvis bruker jeg ikke skrive ønskeliste før midt i november tidligst, men i og med at julen plutselig begynner i oktober så må vel jeg også være tidlig ute for å påvirke hva som ligger under juletreet med mitt navn på. høhø


Så kjære nissefar, familie, venner og randoms med alt for mye penger, her kommer listen dere har ventet på;

- Gavekort/ting fra
davidandgoliathtees.com
rbkshop
brandos
nelly
bsbildeler
bianco
gavekort på tattoo
- Ny mobil
- Sko
- Penger
- Klær
- Smartpenn
- Polaroid kamera
- Reise - uansett hvor
- Robbie Williams ting
- Silk'n Sensepil

Les mer i arkivet » Juli 2013 » Mars 2013 » November 2012
hits